Takk Odd-Magnus Williamson for at du bekrefter alt jeg har lært de siste 10 årene.

Det er ikke ofte jeg sluker en bok slik som jeg slukte «What is ❤» Fra Odd-Magnus Williamson. Han tar for seg alle elementene i en relasjon uten filter. Og han kommer med løsningen. Det er der han skiller seg ut. Fordi det er mange bøker der ute som snakker om hvordan det føles under forelskelse eller hva som oppstår under forelskelse, eller når denne brytes. Men det er svært få som også gir innblikket i det stygge ukomfertable og vanskelige man må gjennom for å endre det som er i ferd med å skje. At man går fra hverandre.

By EpicStockMedia +forsiden på boken fra Kagge forlag.

Er du klar for kjærlighetens flytur?

Det handler om to mennesker som er villige til å gjøre den jobben, med seg selv og med relasjonen. Odd-Magnus tar oss med på den reisen. Forteller oss om dritten og om alt vi trenger å høre, men ikke ønsker å høre.

Han deler hvordan han fikk følelsen av å være 100% perfekt og bra nok til å plutselig få servert de tingene som egentlig kanskje bør gjøres noe med. De tingene som blir sett på som søtt i forelskelsesfaen fordi helheten er så sjarmerende, og fordi det eneste vi vil når vi er forelska er at den andre skal føle seg vel.

Men når den fasen er over så er det briste eller bære.

«Den første turbulensen handler ikke bare om de irriterende sidene ved partneren din. Den handler like mye om at ditt sanne jeg trenger gjennom. Dritten kommer til å komme, uavhengig av hvor forelsket du er. Spørsmålet er hvor mye du tåler av den før det blir potte tett og alt renner over.»

Odd-Magnus tar deg inn i de skjulte samtalene. De samtalene vi har med de vi møter, og han gir innblikk i det vi egentlig føler og tenker, men ikke innrømmer. Vi trenger det. Vi trenger å se det som ingen av oss egentlig snakker om. Alt det vi bare dytter ned i følelsesgryta og legger lokk på ved å være rolige og kule.

Han gjør det med humor. Han får deg til å le, mens du samtidig innimellom kjenner at det stikker når han tar opp ting du vet gjelder deg.

Mange tenker at jeg er Tinder for rikinger. Tinder for folk om ikke vil menge seg med de andre litt dårligere kandidatene. Sannheten er faktisk at det er større sannsynlighet for å treffe noen som takler ALT det Odd-Magnus snakker om, via meg, enn via Tinder. Det er det single betaler meg mye penger for. Å vite at de møter noen som er villige til å jobbe seg gjennom den flyturen man er i ferd med å ta.

Det handler om å forstå hva en relasjon innebærer og hvor godt forberedt du egentlig må være. Hvor ærlig det krever at du er med partneren din, for å overleve den turbulensen som en relasjon vil ha innimellom.

For å ikke snakke om stormsentrene.

Odd-William forklarer:

«Et stormsenter er et senter for gjentagende konflikt. Et senter som går i loop, som man ikke greier å komme seg igjennom. Et enme eller en handling alle konflikter fører tilbake til. Orkanier og tyfoner som gjør at begge mister hodet. Som over lang tid kan skape uhelbredelig stor avstand mellom to mennesker. Bitte små negative ioner, som sakte vokser seg til skadelige tornadoer, som herjer i hjernen din og som, i verste fall, styrter Air Love og fucker opp forholdet.»

Odd-William og jeg deler den samme tanken om hvor rart det er at vi lærer om rombeporfy, norrøn grammatikk, hvordan bruke en svipenn, men at vi ikke lærer om forelskelse. Ikke sånn skikkelig iallefall.

«Forskjellen på forelskelse og kjærlighet. Eller hvordan konflikter fungerer nevrologisk. At uansett hvor høyt man elsker hverandre, består et forhold av to ulike mennesker som har vokst opp i to ulike miljøer med ulike kulturer og referanser. Ingen lærer deg at kjærligheten, aka den trygge havnen, kan bli din største frykt.»

En av de tingene som veldig mange sliter med er å huske på noe som Odd-Magnus sier så utrolig fint:

«Det paradoksale er at en krangel ofte oppstår fra et godt sted. Den er en reaksjon mot at en av partene setter paret i fare. En protest mot emosjonell frakobling og mislykkede forsøk på å koble hverandre på igjen. Krangel er frykt med underteksten: Kan jeg regne med deg?»

Det som er litt rart og hyggelig, er at jeg, mens jeg leste om disse stormsentrene fikk en melding fra et av parene som jeg matchet for over 3 år siden som fortalte meg at det var 3 år siden de valgte å bli kjærester. Hun takket meg for at jeg gjorde det mulig for dem å treffes, og jeg reflekterte over den reisen de hadde den første tiden i sitt forhold.

For de opplevde nettopp det som Odd-Magnus snakker om i boka si. De hadde et enormt stormsenter som de slet med over lang tid. Men ved å forstå verdien av spørsmålet egentlig var «Kan jeg regne meg deg?» så forstod de også verdien av de reaksjonene de hadde mot hverandre.

«Frykten er vårt alarmsystem. Det er programert for å overreagere. Det skal ule på full styrke når vi er i fare. Føler du deg oversett, skal flyalarmen gå så det ljomer over hele byen. Utfordringen er at vi ikke klarer å tenke klart når frykten treffer oss. Vi blir paralysert og redde, og handler ut i fra steinaler-instingkter. Fight, flight, eller freeze. Det koker over, vi prøver å løpe fra situasjonen, eller vi blir stille og tilbaketrukne. «

Men hva gjør vi med det? Hvordan får vi alarmen til å slutte å ule og tryggheten til å vokse i oss?

Viktigheten med å si ting rett frem.

Vi lever i en verden hvor vi pakker inn alt. Gjerne i det fineste papiret vi har tilgjenngelig. Vi pynter på sannheten hele tiden, også når vi snakker om våre egne følelser. Alt for å ikke være sårbar.

Til og med når vi skal være sårbare så pakker vi det fint inn.

En av de tingene som irriterer meg mest her i verden er det teite spørsmålet du får på et intervju:

Hva er dine dårligste egenskaper?

Dette er kun et spørsmål laget for at å se om du er flink til å pakke negativite ting fint inn slik at det på utsiden ser positivt ut.

Dette som vi da altså gjør hele tiden, det gjør noe med oss. Det former oss til å ikke tørre å være 100% ærlige med hverandre.

Jo mer man oppdager at partneren ikke er ærlig. Jo mer man oppdager at partneren ikke sier det som det er, men pakker ting inn eller utelater å si noe som kunne løst stormsenteret eller konflikten, jo mer dårlig deltager i relasjonen blir du.

En av mine store laster i en relasjon er at jeg ikke takler fint innpakningspapir eller uærlighet. Da blir jeg et monster som gjør alt i min makt for å bryte ned partneren min sakte men sikkert. Få han til å føle seg like dritt som jeg gjør, når jeg vet at han juger meg opp i trynet, hver dag. Egentlig mest fordi jeg vet at det han unnlater å fortelle meg eller ikke er ærlig om, egentlig ikke har betydning.

Jeg vet at en relasjon er i ferd med å ta slutt for min del når jeg begynner å hakke på han forran andre. Fremheve ting ved han som jeg vet vil få han til å føle seg liten. Gjerne med humor for å få oss alle til å le, selv om jeg vet at han føler seg dårlig av spøken. Da har uærligheten fra hans side gjort at jeg har mistet respekten for han og jeg blir det som Odd-Magnus kaller for en «motherfucking warlord».

Jeg blir 5 år. Derfor ble jeg ikke overrasket når Odd-Magnus kaller kjærligheten for en 5 åring. Det var det han kom frem til etter å ha forsket og lest om denne kjærligheten for å finne en løsningen.

Men det går altså ann å komme seg videre. Det går ann å få et forhold til å fungere, til og med etter at man har kommet dit at man går inn med såre-deg sverdet rett inn der man vet det gjør mest vondt. For å såre.

Du må dirke opp låsene dine. Dirke de opp ved å bli ærlig med deg selv og ta ansvar for dine handlinger. Jobbe med dine triggerpunkter og passe på at 5 åringen i deg kommer fra en bedre plass enn tidligere. Mindre usikker, mindre hevngjerrig. Mindre redd for å miste noen man har blitt glad i.

Å løse et stormsenter og et forhold er ikke en one woman show, eller et one mans show. Det er et ansvar som begge to må ta for at det skal funke. Det er aldri en person som er problemet. Kombinasjonen av dere to som mennesker er problemet. Handlinger begge gjør og ord som begge sier.

«Vi begynte begge å forholde oss til denne modellen: å stoppe opp, kjenne etter og forklare det som om man forklarer det til en 5 åring. Vi strippet vekk sarkasme, ironi og himling med øynene, virkemidler som er for komplekse for en fem år gammel hjerne. Vi kokte ned til følelsene, fant ut hva de egentlig handlet om, og forklarte dem for hverandre. Vi snudde «du gjør alltid» eller «du gjør aldri» til » nå blir jeg lei meg fordi» Vi sa ting rett frem.»

Jeg har bare en ting å tilføre.

Kjøp boka.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *