Så mye selvhevdelse at jeg kjenner jeg spyr. Hvor har det gått galt Norge?

Jeg har brukt de sise 10 årene på å bli mindre grinete og negativ. Fordi jeg vet at det ikke fører noe bra med seg. Men det gjør heller ikke kosemose og smisking. Og i allefall ikke selvhevdelse pakket fint inn i fine ord og flotte fraser om et annet menneske. Og da klikker det for meg da. Så får fredspipa sendes rundt når jeg er ferdig med å få frest fra meg den indre frustrasjonen som dessverre nå eksploderer.

Sorg er naturlig å føle. Sorg er fint å dele. Men ikke når det deles for å rette oppmerksomhet på deg selv, eller for at du skal føle deg bedre. Dette handler ikke om deg!

Jeg får lyst til å stelle meg på et fjell å hyle!

Så ille er det å se på alle de som nå skal vise medmenneskelighet og omsorg og kjærlighet, men som har ett mål. Få synlighet. Bli sett. Få matet sitt ego ved å få tilbakemeldinger om hvor fantastiske de er som mennesker som bryr seg så mye.

Selvfølgelig er det flott at Norge viser så mye kjærlighet og omsorg. Selvfølgelig er det flott når en nasjon står sammen og deler sine følelser av både skam og håp i en og samme setning.

Men det er ikke flott å se på de menneskene som bruker 365 dager av året til selvhevdelse å utnytte denne muligheten til å få ego sitt hevded enda mer.

Og noen vil vel si at jeg gjør det samme. Ved å påpeke det som jeg tror de fleste av oss har sett og reagerer på, sammen med meg.

Greia er at jeg aldri har blogget for å fremheve meg selv. Jeg har alltid blogget for å få ut mine tanker og dele mine refleksjon. Skape debatt og reaksjoner rundt tema ikke meg.

Jeg savner den tiden da det var det blogging handlet om. Da vi var en liten gruppe mennesker som raskt fant frem til internet og en plattform vi kunne bruke for å lufte våre tanker. Vi skrev ikke så mye for å bli likt, men heller for å provosere og diskutere. Vi likte å skape diskusjoner rundt tema som vi så på som viktige. Både fordi vi hadde meninger om de, men også fordi vi likte å pirke i ting vi visste andre ville bli provosert av.

Siden den gang har jeg slettet mange blogger og mange innlegg.

Fordi når jeg har utviklet meg, har mine tidligere tanker blitt utdaterte. Som når jeg provoserte på meg halve twitter ved å si til kvinner at de skulle forgude sine balleløse menn. Selvfølgelig for å provosere, men på den tiden mente jeg faktisk at løsningen på datingproblemet var at kvinner var for dominante. I dag har jeg litt mer selvinnsikt og et helhetsperspektiv enn den gang. Heldigivs.

Poenget er.

Blogg og synlighet har blitt noe helt annet i løpet av de siste årene. Sosiale medier har blitt noe helt annet. Mediebilde i seg selv har blitt noe helt annet.

Det florerer av mennesker som krever mer og mer oppmerksomhet for å mette sitt eget ego. Det handler ikke om budskapet lenger, men likes og positive kommentarer om dem selv.

Og noen vil selvfølgelig si at jeg ikke unner andre synlighet, og vil dra jantelov kortet. Og det er helt greit.

Men det endrer ikke det faktum at det har vrengt seg så mange ganger i magen i dag av å lese innlegg på facebook at jeg har blitt så kvalm at jeg holdt på å spy.

Utnyttelse av andre menneskers sorg for å vise seg frem som bra mennesker. Æsj altså.

👉Du ser at det ikke kommer fra en ærlig plass.

👉Du ser det på måten ting skrives at de blir hovedpersonen ikke saken.

Jeg bare tenker – hvordan skal dette ende? Hvor stort skal disse EGO’ene bli når de mates så mye hele tiden? Og blir det ikke egentlig slitsomt å måtte finne ny mat og mate dem med?

Hvem vet, det jeg vet er at jeg tar en kraftig opprydning i hvem jeg følger etter denne romjulen og nyttårsuken. For empati er viktig for meg. Men det er også ærlighet og oppriktige gode følelser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *