Du bør ikke elske deg selv høyere enn andre, og dette er hvorfor.

Det siste tiåret har egenkjærlighet vært i fokus. Og det er fint det. Det er fint å være glad i seg selv. Men det er lett å bikke over. Det er lett å gå fra det å være glad i seg selv og se sin egen verdi, til å elske seg selv høyere enn andre. Hva er så skadelig med det tenker du kanskje? Da håper jeg du leser videre og tar i mot mine betraktninger. Mine tanker og meninger rundt det å elske seg selv for mye og hvor skadelig det er, for en selv og samfunnet vi lever i.

Når jeg sluttet å forvente at noen andre skulle se meg, og begynte å se meg selv.

Det er 2012. Det nye året har nettopp startet og folk er i gang med å komme tilbake til hverdagen etter jul og nyttårsfeiring. Jeg står i ferd med å ta i mot min største stilling hittil i kleskarrieren. En ny kleskjede skal starte opp og jeg blir flagstore manager. Test personen for å forme hvordan kjeden skal driftes i butikkene. Skapelse av rutiner, kartlegging av kundereise og utstillinger som selger. En drømmejobb. Hvis jeg vil ha jobben.

Jeg får pusteproblemer. Kjenner at jeg kveles. Å ta jobben føles som et svik mot meg selv. Jeg får panikk. Kjenner på en følelse av håpløshet jeg aldri har følt på tidligere. Det eneste jeg vil er å forsvinne. Slippe å tenke noe mer. Slippe å ta avgjørelser. Slippe å leve.

Fordi jeg visste at det ( å ta mitt eget liv) ikke var en utvei jeg egentlig ville ta, fikk jeg enda mer panikk. Redd for at jeg skulle gå på en smell. Jeg tok kontakt med legekontoret. Fikk nummer til krisehjelpen i Stavanger. Fikk time med en gang. Reiste inn og ble innlagt.

Historien endte selvfølgelig bra. Jeg sitter jo her. Jeg lever. Samtidig var det der og da den tyngste reisen min startet. En reise som ble utrolig mye lengre enn jeg hadde sett for meg.

Love Yourself Like Your Life Depends On It, ( av Kamal Ravikant ) ble min bibel. Jeg slukte boken, igjen og igjen. Mitt fokus var å elske meg selv, skape noe eget. Det var meg i fokus. Jeg skulle gjøre meg selv lykkelig. Det var det jeg så på som oppskriften for å lykkes.

Det var high five’s fra alle hold. Så bra at jeg gjør det jeg kan for meg selv. Så bra at jeg står på, aldri gir meg, aldri setter mine egne behov til side for andre. Meg, meg, meg.

SÅ når jeg var lykkelig alene, så skulle jeg prøve å få meg en kjæreste! Det er det mest latterligste påfunnet jeg kunne finne på, i den mentale tilstanden jeg var i. Når du elsker deg selv så høyt som veldig mange av oss gjør i dag, kan du bare glemme å finne en kjæreste du får det bra med. En kjæreste, definitivt, men en kjæreste du får det bra med? Neppe.

Du er ikke i stand til å elske et annet menneske slik et annet menneske trenger å bli elsket.

Å elske seg selv høyere enn andre er selvskading og skaper mer ensomhet i samfunnet vårt.

Jeg ser på Kamal Ravikant i dag. Det handler om alt han har opplevd. Alt han har sett. Alt han har lært. Alt han har gitt til andre. Det er ingen tvil om at han har mye bra å komme med og at det å se sin egen verdi er viktig, men å elske seg selv så høyt som han mener vi skal gjøre? Det blir jævlig ensomt.

Jeg tror kanskje at min lidenskap for å hjelpe andre handlet om den ensomheten jeg til tider følte. Både før jeg begynte å elske meg selv men også etter.

Jeg hadde allerede hjulpet mange single finne den rette for seg, på fritiden min, når jeg begynte nå også å jobbe som datingrådgiver og etterhvert som matchmaker. Jeg fikk gode resultater og jeg har hjulpet mange.

Men jeg gjorde en feil. Jeg ba de som ikke hadde gode relasjoner om å elske seg selv mer før de så etter en kjæreste. Mitt fokus på viktigheten av å elske seg selv var fortsatt stor. Jeg trodde det var oppskriften. Jeg trodde det var løsningen. Jeg trodde det var derfor de parene jeg matchet hadde det så bra. Fordi de elsket seg selv først.

Jeg tok feil. Kjempe feil.

Sakte men sikkert begynte jeg å studere de parene jeg hadde skapt. Energien og synergien de hadde med hverandre. Kjærligheten de hadde for hverandre. Hvordan de som regel satt den andre personen først. Det handler ikke om det å bli elsket, det handlet om å elske og la seg elske.

Jeg har elsket for to, mange ganger. For å bli elsket selv. Dette visste jeg. Det var ikke nytt for meg. Men dette trodde jeg at jeg hadde løst ved å elske meg selv først.

Ved å elske meg selv først, har jeg gjort det veldig vanskelig å finne noen verdig meg selv.

Ved å elske meg selv først, har jeg satt meg selv på en pidestall jeg definitivt ikke bør sitte.

Ved å elske meg selv først, har jeg blitt mer egoistisk og selvsentrert enn det som er lurt for sunn mental balanse.

Ved å elske meg selv først, har jeg ekskludert meg fra et samfunn som jeg har kjeftet på at ikke er inkluderende.

Ved å elske meg selv først, har jeg trodd at jeg er mye mer viktig og fortjener mye mer enn det som egentlig er sant.

Så jeg måtte gå i meg selv. Og det gjør jeg fortsatt. Det er vanskelig å elske min kjæreste høyere enn jeg elsker meg selv til tider. Det er vanskelig for meg å se verdien av han når jeg har så høye tanker om min egen verdi.

Når du har blitt egosentrisk og selvsentrert som jeg ble, så tar det tid å fjerne de lagene du har lagt på deg selv for beskyttelse. Det tar tid å se verdien av det å bli elsket og elske noen mer enn seg selv.

Er janteloven kanskje en påminnelse vi bør se nærmere på?

Jeg har alltid vært i mot janteloven. Mot nedrakkingen av de som vil noe mer med livet. Men det siste året har jeg begynt å se janteloven med nye øyne.

Fordi jeg ser på meg selv og andre med nye øyne.

Fordi jeg tror vi som samfunn trenger en lov som janteloven for å ikke bli helt ødelagt. For å minne oss selv på at verdien av oss ikke er større enn verdien hos andre.

Du er ikke mer verdt, enn naboen din. Du er ikke det. Beklager, men du er ikke det.

Du er ikke mer betydningsfull enn naboen din. Du er ikke det. Beklager, men du er ikke det.

Du kan eie mer materielle ting. Du kan ha en høyere utdannelse. Du kan være annerledes. Du kan skille deg ut. Du kan gjøre mer som vi ser på som verdifullt for samfunnet, men du er ikke mer verdt.

Du fortjener ikke å bli mer elsket enn noen andre. Du gjør ikke det. Beklager, men du gjør ikke det. Ikke av deg selv engang.

La 2020 til 2030 bli tiåret hvor vi elsker oss selv mindre og andre mer. Hvor vi finner balansen i kjærligheten som skaper vekst i samfunnet.

Vi trenger et samfunn hvor vi begynner å se andre mer enn vi ser oss selv. Hvor vi er oppmerksomme på menneskene rundt oss og hjelpe hverandre vokse. Hjelpe hverandre ha det bra så mye som mulig.

Jeg håper på dette. Det er det jeg skal jobbe for.

God Nytt År!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *