Tenk om vi fikk betalt for å snakke med hverandre?

De fleste som tar kontakt med meg når jeg har på meg datingrådgiver hatten, trenger egentlig ikke datingråd. De trenger noen å snakke med. Noen å få ut frustrasjon eller sinne til. Noen å tømme følelsene de sitter med uten at de må gå til en psykolog eller føle at det er noe galt med dem. De vil ikke betale for at noen skal lytte til dem, fordi det får dem til å føle at det er noe feil med dem. Ingen andre betaler for å snakke med noen. Ikke noen som er friske i alle fall. Men hva om vi fikk betalt for å snakke med hverandre. Du og jeg og alle de andre vi går forbi på gata hver dag? Hva om vi fikk betalt for å stoppe opp og spørre hverandre hvordan vi har det. Betalt for å se hverandre og gi hverandre tid. Ta en kopp kaffe med et ukjent menneske og dele våre historier. Hadde ikke det vært vakkert?

Tenk om du fikk betalt av staten for å drikke kaffe og snakke med menneskene der du bor.

Hvorfor kan vi ikke gjøre det gratis?

Svaret på det spørsmålet er veldig enkelt. Vi gjør det ikke. Vi tar oss ikke tid til det. Vi kan heller ikke tvinge mennesker til å skulle være enda mer rause enn de er i dag, bare fordi det hadde vært fint for samfunnet.

Den skammen vi påfører hverandre hver dag ved å hinte til hvor mye mer vi må gi av oss selv, er ikke en løsning for bedring av vår mental helse, heller et dytt i feil retning.

Vi har et skattesystem som gjør at det er vår regjering som skal ta seg av menneskene som bor i landet vårt. Det er de som skal se menneskene. De som skal passe på at de har det bra. De som skal stille opp som en god samtalepartner når behovet er der. De som skal passe på at alle har det de trenger eller får hjelp til å komme seg dit at de har det de trenger.

Mennesker i dag har nok press på seg. Huslån og husleie skal betales. Ungene skal ha fritidsaktiviteter. Venners og familie skal sees. Vi skal være rause, omsorgfulle, åpne og støttende. I tillegg til å jobbe for å kunne bidra til at skatteinntektene er høye nok slik at regjeringen kan gjøre jobben med å ta seg av oss.

Men det fungerer egentlig ikke, gjør det vel? Det er et gap et eller annet sted i livssyklusen vår som gjør at vi ikke får det helt til.

Jeg tror det er det medmenneskelige som mangler. Jeg tror det er de gode samtalene. Skapelse av gode relasjoner. Skapelse av mestringsfølelse.

Single mennesker som ikke jobber, sliter mest.

En oversikt fra SSB sier egentlig det meste:

https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/livskvalitet

Single jeg snakker med som er arbeidsledige, sykmeldte eller ufør, bekrefter dette. Mange sliter med mentale utfordringer som depresjoner eller angst, og de har en manglende mestringsfølelse. De er flau over den de er og føler at de velges bort fordi de ikke lever opp til de forventningene vi som samfunn har av en partner.

Og de som prøver å gjøre noe i hverdagen, på tross av, de føler på skammen. Skammen over at de innmellom får til noe og kan bidra med noe, men ikke klarer å komme seg vekk fra NAV. At de er låst fast til betegnelsen «nav’er» som også med automatikk blir sett på som snylter. Noen som ikke bidrar til felleskassa men som bare tar fra den.

Hvordan skal vi som samfunn fikse selvmordstatistikken når vi gir mennesker slike skamfølelser hver dag?

Disse menneskene som har kommet skjevt ut i livet som ikke bare må betale ved å få dårlig råd og manglende mestringsfølelse, de får skammen over å være en økonomisk kostnad for samfunnet i tillegg.

Hva om vi fikk betalt for å snakke med folk? Være et medmenneske?

Hva om alle mennesker som bor i Norge hadde fått ett fast beløp pr måned uansett hvem du var. Uansett om du var frisk eller ikke frisk. Et beløp som var stort nok til å dekke de faste utgiftene. Husleie/huslån, strøm og mat.

Vekk med sykepenger. Vekk med uføretrygd. Vekk med arbeidsledighetstrygd.

Betalingen fikk du for å være et medmenneske. Betalingen fikk du for å ta deg tid til å se menneskene rundt deg. Tusle bort til naboen og høre hvordan det gikk. Sette av noen timer om dagen til noe du er god på, men som du ikke jobber med til daglig. Eller som du kunne gjort gratis halvparten av arbeidsdagen din, til de som ikke har råd til å betale deg, og heller bare jobbet 50% med betaling.

Flere hadde vært hjemme på dagtid og dagsentre og kafeer kunne bli møteplasser hvor de som var hjemme møttes. Man kunne jobbe så mye man ville, uten å straffes via trekk fra nav eller i fare for å miste uføretrygden fordi man gikk over en grense en periode hvor man hadde det bra. Klarte du å jobbe en time eller to om dagen? Så fantastisk. Så bra!

Men du fikk betalt for timene hvor du snakket med folk, lyttet til folk og delte historiene dine med folk også.

Tenk hvis vi kunne fått betalt for å bruke tiden vår sammen med andre? Tenk hvis vi kunne fått betalt for å snakke med folk. Høre deres historier og dele våre egne? Se menneskene rundt oss og passe på at mennesker som bor i landet vårt hadde det bra.

Det hadde vært noe det. Det hadde vært noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *