Mot til å tørre være seg selv, og hvor bra det er for deg.

En venninne av meg postet et bilde på Facebook i dag tidlig som virkelig fikk meg til å tenke. Bildet var en quote med bilde av en kvinne og teksten var: «I dont go crazy, I am Crazy. I just go normal sometime.» Bildet er humoristisk, og veldig passende til helgen hvor mange av oss går litt crazy, men samtidig fikk det meg til å tenke. Fordi jeg ofte kan bli sett på som crazy fordi jeg er som jeg, og fordi jeg noen ganger gjør meg mer gjennomsnittlig for å ikke være så synlig eller ta så mye plass. Dette gjør jeg ikke av skam over den jeg er, men for å ta hensyn til de som trenger å bli mer sett. Samtidig tenker jeg mye om dette med normal og unormal. Hvor mange av oss er det som egentlig går i mot vår automatiske personlighet for å ikke få passet påskrevet som unormal? Hvor mange av oss er det som holder stilt om ting de tror på, eller liker å gjøre, i frykt for å bli mindre likt, eller få passet sitt påskrevet som gal?

Vær stolt over å være den ene som lever fullt ut følelsesmessig i øyeblikket. Vær stolt over å ikke holde igjen det du føler, når du føler det.

Lenge leve den sunne individualismen. (Hvorfor det var viktig for meg å ikke bli diagnosert)

Først vil jeg ta for meg dette med diagnose, livsstil, tilpasning osv, så hvis du bare vil lese om min mening om det å tørre være seg selv 100% og viktigheten av det, for å finne kjærligheten så scroller du til du kommer helt nederst.

Vi har begynt å bli skeptiske til den automatiske tankegangen vi har om hvordan mennesker er, ut i fra det vi ser, hører og leser. Heldigvis.

For vi mennesker innehar så ekstremt mye mer enn bare det vi med automatikk tenker om hverandre. Jeg tror det er derfor jeg alltid har vært i mot diagnoser innen mental helse. De stigmatiserer. Samtidig er man avhengig av diagnoser for å få god hjelp, i de tilfellene hvor man trenger hjelp. Medisiner, samtaleterapi, redusert arbeidstid osv. Så jeg forstår at de er nødvendige, på samme måte som man må få en diagnose når man er somatisk syk for å kartlegge behandlingsmetode.

Forskjellen på diagnosering innen mental helse og somatisk helse er at diagnosen blir værende. Blir du diagnosert med ADHD så er det noe du er hele tiden, ikke noe du er der og da. Det samme med f.eks bipolar.

I 2012 la jeg meg inn på psykriatisk avdeling på SUS. Det som skjer i hodet på mennesker når jeg sier det, det skulle jeg gjerne likt å fått opp på en skjerm. Det å kunne se hva de tenker og tror når ordene psykriatisk og avdeling popper opp.

Samtidig er det jeg som velger å si det på den måten. Det er jeg som setter meg selv i en bås ved å gi mennesker mulighet til å få automatiske tanker som kanskje ikke setter meg i et bra lys. Jeg har innsett de siste årene ( og etter å ha virkelig satt meg inn i menneskers tankesett) at jeg gjør det for å skape en reaksjon.

Jeg kunne sagt at i 2012 var jeg så mentalt overarbeidet at jeg ble sykmeldt en periode. Jeg hadde 3 uker på sykehuset og så fikk jeg oppfølging i ett år etter det. Det høres bedre ut ikke sant? Og det er jo der mye ligger.

Ved å legge inn «psykriatisk avdeling» i fortellingen blir det mer alvorlig. Det blir litt sånn – oj shit, da måtte det være ille. På samme måte som det har blitt brukt i mot meg også. «Hun var innlagt på psykriatisk for noen år siden, hun er ikke helt god i hue»

Min største kamp der inne, var å ikke bli diagnosert bipolar. Dette fordi jeg vet at jeg ikke er det. Min greske pappa var bipolar og jeg vet hva det innebærer.

Fordi jeg hadde havnet i dyp depresjon ved et par anledninger i livet, og fordi mitt energi nivå til tider er veldig høyt. så hadde flere veldig lyst til å bare putte meg inn i den kategorien. Men når disse tingene ikke ER meg, men situasjonsbetinget, så har jeg ikke noe i den båsen å gjøre. Det var jeg veldig klar på og det fikk jeg også gjennomslag på.

Mitt gjennomsnittlige energinivå er mye høyere enn gjennomsnittet. Det betyr ikke at det er noe galt med meg. Det betyr ikke at jeg må fikses. Jeg er ikke defekt. Jeg er ikke feil. Jeg har bare noen andre verdier enn gjennomsnittet som gjør at jeg kan få til mye mer på kortere tid enn veldig mange andre. Jeg kan skape tjenester og produkter som andre kanskje ikke får til å lage, fordi de bruker lengre tid på prosessene underveis.

For å kunne være min beste versjon og leve opp til det biologien har gitt meg, så er jeg er avhengig av å ha høygiret på når kreativiteten min er på høygir. Når det kommer haugevis av ideer, er jeg avhengig av å ha nok energi til å kunne sortere det som må sorteres og kanskje utnytte en del av ideene i det de kommer. Hvis ikke energien er der, får jeg det ikke til og prosjektet blir aldri noe av.

Når jeg kommer inn i en flow er jeg avhengig av den funksjonen i meg som gir meg ekstra energi slik at jeg kan få ideen ned på papiret raskt og kunne fullføre prosjektet.

Tenk hvis jeg ikke hadde fått lov til å være i den flowen? Tenk hvis jeg ikke hadde hatt energi til å få være der til flowen gir seg? Tenk hvis jeg tok piller for å ikke opprettholde det høye energinivået jeg er så avhengig av å ha?

Det er en skremmende tanke for meg at vi ikke utnytter de fantastiske individuelle ferdighetene mange av oss har fått via biologien, men medisinerer de vekk fordi vi ikke forstår hvordan utnytte de.

Misforstå meg rett, jeg er hverken mot medisinering eller diagnoser. Mange har behov for medisiner og jevnlig oppfølging. Mange trenger å få justert sine verdier når de svinger i for høy fart eller det er umulig å utnytte de ekstra verdiene til noe nyttig. Når det er noe fysiologisk i oss som skaper enormt ubehag og hvor konsekvensene av handlingene som blir utført i svingningene blir negative for individet. Hvis du som menneske får det bedre av å få mer gjennomsnittlige verdier og kontroll så absolutt.

For min del var det å bli kjent med meg selv og være 100% ærlig med meg selv den beste medisinen jeg kunne få. Det å forstå hvordan jeg fungerer og finne ut av hvordan jeg kunne utnytte disse ekstraordinære funksjonene jeg hadde i meg, var det jeg trengte.

Denne er forøvrig ganske nice å lese: https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_people_with_bipolar_disorder . Jeg er sikker på at mange av disse er veldig like meg, noe som i mine øyne tilsier at de ikke burde hatt diagnosen.

Det jeg ønsker å få frem her er ikke at diagnoser er feil.

Det jeg ønsker å få frem er at det å se verdien av seg selv, som en helhet, ofte fører til mindre mentale ubehag.

Det å få følelsen av at du er fantastisk nettopp fordi du skiller deg ut fra mengden, og innehar noe ikke alle har, gjør noe medisiner ikke klarer. Det skaper en livsgnist og drivkraft som er helt unik og som vi absolutt bør prøve å skape mer av.

Dette handler ikke bare om mennesker med diagnoser eller hvor deres individualisme har blitt sett på som noe negativt. Det handler om alle mennesker, som innimellom føler at det som skiller dem fra mengden, er det som hindrer dem i å leve livet fullt ut.

Les gjerne den sist setningen der en gang til…

Mennesker som innimellom føler at det som skiller dem fra mengden er det som hindrer dem i å kunne leve livet fullt ut. Enklere sagt:

-De føler at det hindrer dem i å ha muligheten til å kunne bli lykkelig.

De har allerede bestemt seg at fordi de ikke er like alle andre (eller innehar det de ser at andre synes er attraktivt) så vil de ikke kunne få seg en kjæreste.

Se verdien av deg selv – finn kjærligheten.

Etter 15 år med selvstudier innen menneskelige relasjoner og dating, er det en ting som er soleklart for meg. De som finner lykken i den de er, og ser verdien av den helheten de innehar, finner kjærligheten.

Da snakker jeg ikke om det å bare få seg en date, få oppmerksomhet, eller en kjæreste. Jeg snakker om den gode trygge kjærligheten som gir noe helt spesielt til vår egen lykkefølelse.

Det å bli elsket som man er, sett og verdsatt er umulig å få til hvis vi ikke tør være oss selv 100%

Du kan ta så mange sjekkekurs du bare vil, du kan endre utseende ditt, bli kjendis, eller gjøre andre ytre endringer for å ha mer «sjans» og få flere matcher på Tinder. Men hvis du ikke klarer å fortelle hvordan du har det og vise hvem du er ved å være 100% ærlig, så vil du aldri finne den ekte kjærligheten heller.

Det er en grunn til at jeg sier ærlighet for kjærlighet. Det er det eneste som gjelder uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Ha mot til å være deg selv og du vil se livet med helt andre øyne. Det du taper av venner, oppmerksomhet, og andre ting når fasaden faller, vil du vinne tilbake i form av verdifulle relasjoner og bedre selvfølelse.

  • Du vil se at det at du er overvektig egentlig ikke betyr noe, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du ikke er så høy egentlig ikke betyr noe, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du er fra utenlandsk opprinnelse ikke betyr noe, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du har en mental eller somatisk sykdom ikke betyr noe, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du har 3 barn alene ikke betyr noe, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du ikke eier hus ikke har betydning, fordi helheten av deg er så bra.
  • Du vil se at det at du ikke har det bra, ikke har betydning, fordi du vil finne noen som ser helheten av deg og som vil hjelpe deg få det bra.

Det er så verdt det – så innmari verdt det. HURRA for det å tørre å være seg selv 100%

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *